nils.martin.brandvik@sixpack-soulband.no

Musikk har alltid opptatt meg. Første bildet viser en syv-åring med parykk, mors gamle hawaii-gitar og et innlevende ansiktsutrykk. Jeg klarte å lære meg noen grep, før jeg på åtteårsdagen fikk et piano av min far og begynte med skalatrening. Holdt ut dette i tre år før jeg solgte pianoet og kjøpte min første bass. Likevel har nok pianoundervisningen lagt et solid grunnlag for min harmoniforståelse.

Mitt første band ble dannet i ungdomsskolen. Mood Indigo. Vi var tre kamerater som øvde i kjellern til gitarist Pål Jansen. Ære være foreldrene hans som holdt ut. Trommeslager Tore Wildhauer og jeg bodde mer eller mindre i den kjellern. Vi nådde ikke så langt med det bandet, men hadde mye morro. Tore valgte etterhvert musikk som yrke og har spillt med mange interessante artister i norge. Jeg valgte bort musikkutdanning og hørte på familien . Jeg ble elektroingeniør. Jeg har aldri angret på det valget. Jeg mener fortsatt at musikk er verdens beste hobby og verdens værste yrke.

I 1973 var jeg 16 år og vanket på ungdomsklubben 'huset' i Porsgrunn. Der var det en sivilarbeider som het Bjørn Kjellemyr som idag er en landskjent kontrabassist. Han spillte bass i Guttormsen storband, men måtte slutte på grunn av musikkstudier i Oslo. Jeg fikk tilbud om å overta, og ble dermed med i et storband. Jazzmiljøet i Skien var stort på 70-tallet, ikke minst takket være ildskjeler som Guttorm Guttormsen og Morten Berntsen, som drev jazzklubb på La Boheme. Der ble jeg etterhvert en del av husorkesteret og var stadig å se på en grønn Tempo Safir mellom Porsgrunn og Skien med en gul fenderkasse på tvers over tanken.

I 1975 lagde NRK en times fjernsynsprogram fra jazzmiljøet i Grenland. Det ble filmen bl.a. på La Boheme samt en stor flerkameraproduksjon med Storbandet i Ibsenhuset. Jeg var da også med i en kvartett bestående av den erfarne legen og trompeteren Per Høglend, pianist Rune Klakegg som da gikk på Skien gymnas, samt to ferskinger i jazzsammenheng: meg selv og rockekompis Rolf Bakken.

Da jeg begynte på ingeniørstudiene i 1976 hadde jeg to valg: Ta opp et gedigent studielån.... eller spille dansebandmusikk. Da jeg fikk tilbud om å bli med i Index, som var et av de hippeste dansebanda i landet, var valget enkelt. Her traff jeg Bjørn Baklie som skulle bli min musikalske følgesvenn i mange år og i mange prosjekter. Bjørn spillte gitar og sammen med Morten Tveten på trommer og Asle Nilsen på keyboards var dette et tøft band. Mens andre spillte "Gråt inga tårar", spilte vi Stevie Wonder og funk låter. Det var ikke P.A. anlegg den gangen, kun sanganlegg.Trommene var uten mikrofoner, vi andre hadde hver vår forsterker. Jeg bygde to JBL kasser og hadde en 15" på hver side av trommene.En Fender Bassman 100-amp. forsterket lyden fra min 1969 modell Fender Precisionbass. Det eneste som fins fra den perioden er et opptak jeg gjorde på Parketten i Skien (Parkbiografen). En Akai kassettspiller med to dårlige Phillipsmikrofoner som hang fra taket foran scenen og tok opp like mye publikum som bandet. Men det kan likevel høres at dette var et tøfft band på den tiden. Alle var sterke vokalister ( bortsett fra meg som helst sang litt på siden av mikken)

Etter studietiden ble jeg med i Storbandet igjen. I 1980 hadde Terje Welle Busk etablert lydstudio på Herøya og Guttormsens Storband, som da hadde endret navn til Guttormsen/Ekholt storband, spillt inn en vinylskive hos Busk. Studioet var ikke stort nok til alle, så vi måtte spille inn låtene gruppevis. Kompet ble lagt først og det var utfordrende å telle pauser der blåsen spillte alene når blåsen ikke var der. Men vi fikk det til å henge semmen. Alle komposisjonene var av Guttormsen og Ekholt. Jeg hadde rett før dette tatt skrittet fullt ut som jazzmusiker og hadde banket ut alle båndene på halsen til Precisionbassen min så det ble en utfordring å lese så heftige noter og samtidig passe på posisjonene på halsen.

Jeg fortsatte samarbeidet med Bjørn Baklie. Han hadde laget lydstudio i kjelleren, Siljan lydstudio, og der var jeg en en hyppig gjest til langt på natt. Vi produserte en mengde kassetter. På den tiden skulle alle idrettslag ha sin egen kassett og vi produserte for Pors, Sundjordet, Urædd, Eidanger og mange fler. I 1985 fikk vi i oppdrag å lage jubileumskassett for Barnas Dag i Porsgrunn som er skandinavias største enkeltarrangement. Jeg mente det var på sin plass med en egen barnas dag sang og skrev en passende låt. Vi fikk Vidar Lønn Arnesen, som den gang var helt riktig person, til å komme til Siljan og legge på sang. Reklameinnslagene mellom låtene fikk vi Øyvind Blunch til å komme ned og gjøre. Jeg ringte også rundt og fikk med flere kjente artister som tidligere hadde opptrådd under Barnas Dag. Jeg har desverre ikke noe eksemplar av denne kassetten, men jeg har latt høre at de forsatt bruker låta under Barnas Dag.

Etterhvert ble det danseband igjen. Først Leif Petters og så Bonanza hvor jeg ble i mange år. Det var Bjørn og meg samt John Bergan Roligheten på keyboards og Arild Skarshaug på trommer. Både Bjørn og jeg hadde etterhvert med synhter på scenen i tilegg til gitar og bass. Jeg splittet en sampler på midten og samplet bassen min på venstre halvdel samtidig som jeg la komp eller stryk/kor med høyre hånd. Bjørn ble en mester på å spille saxer på en E-max sampler. Det viktigste i et band er den sosiale kjemien og den var veldig bra i Bonanza. Vi hadde mye morro sammen.På det tidspunktet hadde jeg kjøpt min Warvick Nobby-Meidel signaturbass, produksjonsnummer 324. Denne bassen har jeg fortsatt ikke klart å bytte ut. Stygg som juling, men med en helt nydelig tone.

Jeg har spillt med Per-Kristian Ekholt i lange perioder helt siden 1973 da jeg begynte i Guttormsens Storband. Å spille med Per-Kristian er en evig læreprosess. Han har betydd svært mye for min musikalske utvikling.

Per-Kristian Ekholts Powerband 12+ startet opp på 90-tallet og var en 'light' versjon av tidligere Guttormsen/Ekholt storband. Færre blåsere, mer funky stil. Jeg tok med en 4 spors digitalopptaker på en øvelse på Gamle Posten i Porsgrunn den 27. april 1998 og gjorde dette opptaket av bandet mens jeg spillte selv.

Selv om jeg liker å spille både jazz og funk/soul, så er det ikke det jeg lytter til når jeg synker ned i godstolen eller går en tur i skogen. Helt siden tenårene har jeg lyttet til engelsk progrock og band som Genesis ( med Gabriel), Pink Floyd, Gentle Giant og Moody Blues ligger nok mitt innerste musikkhjerte nærmest.

Et prosjekt som gjenspeiler litt av denne musikksmaken er vel gruppa Fantasy Factory. Trommeslager Kjell Tore ( Kito) Sandersen og jeg har kjent hverandre siden ungdomsskolen og har delt musikkinteresse hele livet. Han er nok den eneste som klarer å inspirere frem komponisten i meg og sammen lagde vi prosjektet Fantasy Factory med bare egenkomponert musikk rett fra levra. Jeg spiller alle instrumenter og siden produksjonen ble gjort på soverommet med en digital 8 spors opptaker, var det ikke plass til Kjell Tores trommer.Jeg måtte programere de også. Hadde nok blitt en mye bedre sound med dagens trommesamples. Kjell Tore la på sang og sammen lekte vi oss med samplere og formet sounden. Det var en morsom prosess. Vi fikk hjelp av Karl Martin Bratsberg med gitarpålegg. I 1999 kom Kjell Tore i kontakt med noen folk i Canada som skulle gi ut en tribute plate til rockebandet Bloodrock. Kjell Tore overtalte meg til å bli med og lage en cover av Bloodrocks låt 'America america'. Vi gjorde arrangementet fullstendig om og brukte fretless bass og celloer ( samplet på en Emax) som hovedinstrumenter. På solopartiet droppet vi tradisjonell solo og laget isteden en lydkollage som illustrerte dagens amerika. Responsen fra Canada ble enorm og vi ble lagt ut på nettet som en 'teaser' til den kommende plata. I omtalen skriver de blant annet at 'dette er den mest kreative tolkningen av noen Bloodrock låt noensinne'. Ganske kult :) Produsenten av plata ville til og med at vi skulle produsere hans bidrag. Vi måtte selvfølgelig takke nei, vi hadde jo ikke studio engang, bare et soverom.